paul

Jeg hørte om ei lita jente som fikk spørsmålet om hvordan ho hadde hatt det på søndagsskolen? "Det er så enkle spørsmål", var svaret. "Samme hva de spør om er svaret det samme, det er Jesus!"

Ja, sånn kan det oppleves noen ganger, men hva hvis du blir stilt overfor et valg mellom to posiive ting. Du tilbys Jesus ELLER frelsesvisshet. Jeg satt på et møte for noen år siden der det skjedde. Forsamlingen fikk spørsmålet om hva de helst ville ha; frelsesvisshet eller Jesus? Jeg tror mange satt der som et spørsmålstegn. Jesus kan jeg ikke velge bort, det er jo fasitsvaret. Men jeg vil jo egentlig minst like mye ha frelsesvisshet. Hva skal jeg velge?

Frelsesvissheten er viktig, men den frelser ikke. Det er det kun troen på Jesus som gjør. Har du ham så har du alt. Hva er så hensikten, med frelsesvissheten. Er det Gud som trenger vår frelsesvisshet? Nei, Gud trenger den ikke, han har fått og gitt alt han trenger. Men vi trenger den. Den som eier frelsesvisshet har fått et dypere liv med Gud, kristenlivet er i større grad blitt bevisst.

Men noe som kjennetegner dagens unge mer enn før, er at frelsesvissheten gjerne er sterkere. En reell visshet, nei, det er jeg gjerne skeptisk til, men i allefall en opplevd visshet. "Er du en kristen?"  "Ja!" Kristenlivet har blitt grunnere, og frelsesvissheten har i større grad blitt selvfølgelig.  Men når synden blir syndig og jeg får se meg selv som ond, blir frelsesverket ufattelig, Jesus kjær og frelsesvissheten nødvendig, om enn ikke lett å holde fast ved.

Mange unge i dag vil si som Ole Brum: "Ja takk, begger deler!" Men for en som har møtt seg selv vil en ting bli nødvendig: "Jeg må ha min Frelser med meg, gå alene kan jeg ei." Frelsesvissheten kan variere, men troen på Jesus frelser om jeg er viss om mitt barnekår eller ikke! Men Gud vil gi oss visshet om at vi har en nådig Gud. Guds ord er skrevet for at vi skal vite at vi har evig liv, vi som tror på Guds Sønns navn. Men uavhengig av den følbare vissheten, den som ønsker å være sann og la seg lede av Gud vil i Guds skole erfare mye. I frelsesverket er vi fri fra syndens skyld, men det skjer også noe med syndens makt. Før vi tok i mot Guds nådegave var vår vilje bundet til det onde i vårt forhold til Gud, men ved troen på Jesus får vi en ny vilje, en ny lyst. Det nye mennesket vil følge Guds lov, det har blitt dets lyst. Guds bud blir ikke noe fengsel, men gode veiledere. Veien til det beste livet her på jord går gjennom å følge Guds bud. Gjennom den nye viljen, og med nåden som kraftkilde, er vårt forhold til Guds bud blitt annerledes. Disse budene som før (og fremdeles ved våre fall) dømte oss som syndere, de viser oss nå hvordan vi skal og kan leve. Vi skal leve slik - høres det lovisk ut? Det er ikke det, for alt bygger på det fullbrakte frelsesverket. Kun på det fundamentet får vi den nye viljen som gjør oss i stand til å følge Guds bud. Uten frelsen, står vi Gud i mot og kan ikke holde budene. Under nåden, følger vi budene i takknemlighet for frelsesverket. Ikke som en tvang, men som Guds gode vilje med våre liv! Takk for at du kjære Herre har gjort alt vel!

I kveld har jeg vært i mannsforeninga Santa Cruz hos Lars Taksdal. Han diska opp med sjølbakt Brownies(dyktig) og Cola i store glass! Takk for en fin kveld Lars!!

Mannsforening er flott. I kveld var vi 10 stykker til tross for at 3 stykker ikke kunne komme! Vi må kanskje foreta enda en celledeling, i såfall den andre på 1 1/2 år. Hvorfor er det så kjekt i mannsforening? For det første er det kjekt å komme sammen en gjeng gutter. Prate om løst og fast, spise og ha en fin kveld. For det andre får vi litt misjonsinformasjon, og står som støttespillere til to misjonærfamilier ute, både i Mongolia og Bolivia. For det tredje, og det aller viktigste, vi får samtale om Guds ord!

For tida går vi gjennom Galaterbrevet, i kveld hadde vi siste del av kapittel 2. Jeg tror for min del at kvelden i kveld har vært den beste så lenge jeg har gått i en mannsforening. Håkon hadde mye på hjertet som gav meg mye å tenke på. Jeg har nok fått se mer av evangeliet andre kvelder, men i kveld skjønte jeg at det er minst ett kapittel (det er mange flere) i min Bibel jeg ikke har sett dybden i. Det er Romerne 6. Håkon siterte Hans E Nissen som hevdet at årsaken til at Øivind Andersen fikk så stor betydning i Guds Rike var at han levde i Romerne 6. Mange hopper over dette kapitlet også trøster de seg til kapittel 7, hevdet Håkon. Det stemmer nok ofte det ja, også i mitt liv. Men ofte sørger jeg over kapittel 7 også, for det beskriver meg så. Man hva sier Øivind Andersen om kapittel 7 og  versene 14-25: " Det er ikke en kristens normale kamp mot synden som skildres her; men det er hvordan det går med en kristen i kampen mot synden, når han prøver å bruke loven for å seire over synden og leve et hellig liv." Kapittel 6,1- 7,6 og kapittel 8 derimot taler om hva det er som gir en kristen seier over synden og virker et hellig liv. Å leve som en kristen virkeliggjøres bare under nåden, i samfunn med Jesus, ikke under loven.

Kanskje blir kvelden i kveld en kveld jeg kommer til å se tilbake på med glede lenge. Jeg har allerede lest Romerne 6 en gang nå. Jeg har Åndelig veiledning som fag på Fjellhaug, og der blir jeg anbefalt å ikke bare lese Bibelen fortløpende, men å stanse for noen få vers, eller igjen og igjen lese et bestemt avsnitt. Jeg har ikke helt hatt trua på det der, men det er noe jeg vil ha tak i, i Romerne 6. Den neste måneden vil jeg forsøke å trenge inn i dette kapitlet. Jeg håper Gud vil trekke sløret til side!

Dette bildet har jeg alltid likt. Jeg tok det langt oppe i Sekerr i Pokot i Kenya. Ute på skoleplasen var det myk jord/sand, men allikevel hard nok til at vi med våre sko knapt laget noe avtrykk. Men denne personen som hadde plassert sin fot der laget et dypt avtrykk. Et dypt avtrykk eller et dypt inntrykk. Av og til møter jeg mennesker som gjør et dypt inntrykk på meg, og enda sjeldnere møter jeg noen som jeg har gjort et visst inntrykk på. Men det er en som for evig og alltid har satt de dypeste avtrykk og gjort størst inntrykk - Mannen fra Nasaret!

Jeg har skrevet oppgave om lidelsens problem de siste dagene. Egentlig er det litt ille når man legger ned så mye arbeid i å skrive om ting som så mange er opptatt av, at det havner i en skuff etterpå...  Hva er så lidelsens problem? Kort fortalt: Hvordan kan Gud være kjærlig, rettferdig og allmektig når det er så mye ondt i verden?

Sammenlignet med mange andre mennesker rundt om i verden, har jeg ikke selv erfart så mye ondt. Men allikevel fra tid til annen stiger et ord opp til himmelens Gud fra mitt hjerte: Hvorfor? Det daglige livet, de evige ting, bekymringer og uro. Jeg prøver å forstå Guds plan, men så kommer jeg igjen og igjen dit hvor jeg ikke har noen svar. Min eneste løsning blir ett sukk til Gud: Hvorfor? Kristenlivet går på tverke, jeg ville så gjerne ligne Jesus, men erfarer at det mislykkes så ofte. Hvorfor, kjære Jesus? Blir jeg aldri bedre? Bibelen gir svar. Han skal vokse jeg skal avta. Det er en tøff skole.

"Vi blir så små hos Jesus, det vil han vi skal bli.
Først da kan vi om Jesus det rette ord få si.
Da blir det ham alene og ikke meg og mitt,
Og hvis jeg så får tjene så er det nåde blitt"

Men når det stiger et Hvorfor? opp til himmelens Gud, og du ikke kan finne noe svar i din Bibel, hva da? Dag Erik, min gode kamerat, fortalte en gang om da han var liten og spurte og maste om alt mulig. Storesøster blei lei av alle hans Hvorfor?, og så fikk han gjerne bare et Derfor! til svar. Gud blir aldri lei våre spørsmål og våre Hvorfor?, men hans svar blir gjerne det samme: Derfor! Det er ikke av ubarmhjertighet at han ikke gir oss noe annet svar, men for å lære oss avhengighet. Gud er ikke maktsyk, men barmhjertig og vil dra omsorg for sine. Våre Hvorfor? skyldes gjerne at vi vil se Guds planer for å bli overbevist om at de er til vårt beste. Eller rettere sagt, for å få bevis på at våre planer er bedre enn Guds....

I oppgaven min kom jeg inn på hvorfor Gud skapte oss. Han hadde ikke noe behov,  for Gud er fullkomment god, og en som er fullkommen behøver ingenting. Men Gud er kjærlighet. Det ligger til hans vesen å elske. Han skapte oss fordi han ville. Han ville ha samfunn med oss. En Gud som har skapt oss av bare kjærlighet, en Gud som gav sin Sønn i døden for å ha fullkomment samfunn med oss i himmelen, skulle hans planer være annet enn de beste for oss? Så skal vi få lov til å komme fram med våre Hvorfor?. Noen ganger lar Gud oss se sin ledelse. Men når vi får et Derfor!, så la oss nøye oss med det! Han vet best! Han styrer solens gang(se bildet), han kan lede et menneske også. Han alene!

"For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere framtid og håp." Jer 29.11

For en tid siden hørte jeg om en båtulykke. De som var ombord, gikk i livbåten, og berget på den måten livet i første omgang. Men redningsmannskapene uteble, og dagene ombord i livbåten ble fryktelig lange. Maten var snart oppspist, og selv om vannet ble rasjonert ble det forholdsvis snart tomt for det også. I fra livbåten var det bare hav å se på alle kanter. Når alt syntest håpløst får en av de overlevende se en båt nærme seg. De begynner å veive med armene, skrike av all kraft, redning er nær. Når båten nærmer seg kommer det et unisont rop fra livbåten: "Gi oss vann!" Svaret var underlig: "Bare drikk." Alle visste jo at saltvann var det verste en som er uttørret kunne drikke. Enda engang får de høre: "Drikk." Førstemann fører hånden over rekken, fyller hånden og smaker på vannet. Han registrerer ikke noen saltsmak, og fortsetter å drikke til han ikke lenger kjenner den drepende tørsten. Livbåten var langt til havs, men Amazonasfloden førte ferskvann langt, langt utover i fra sitt utløp. Vannet som omgav dem var tilnærmet helt uten salt.

Folkene ombord holdt på å tørste i hjel, mens båten fløyt rundt oppå livgivende vann på alle kanter. Er det ikke slik ofte i våre liv også? Vi leter og leter etter det vi trenger for å leve, men så ser vi ikke at det vi virkelig trenger, har Gud allerede gitt oss i rikt monn - Hans nåde!. Så er vi gjerne fortvilet, skriker om hjelp, mens Gud så gjerne vil at vi skal "smake og se at Herren er god."

"Kom nå til kilden, kom nå til kilden god.
Kom drikk av Livets klare flod, så får du kraft og mot"

I de siste par ukene har jeg tenkt endel på denne korte setningen. En formaning til å huske på en kvinne, som på flykt fra syndens Sodoma vendte seg om og sendte et lengselsfullt blikk mot den byen hun forlot, og ble til en saltstøtte! Når jeg kommer Lots hustru i hu så blir jeg redd,  ja skikkelig skremt. For jeg vet med meg selv om Abraham hadde bedt for min by, og jeg og mine nærmeste hadde blitt reddet ut, så ville nok også jeg under flukten vendt meg om og sukket over alt jeg nå hadde mistet... Der hvor din skatt er, der vil også hjertet ditt være. Jeg skulle så gjerne ønske at min skatt var i himlen, og kun der, men det er ikke sant! For jeg har et kjød som er så jordisk. Jeg har et sinn som er så lite himmelvendt.

Ei lita jente satt ved frokostbordet og så så lei ut. Far spør hva som er i veien. "Jeg drømte i natt at Jesus kom igjen", svarer den lille jenta. Faren lurer på hvorfor hun var lei seg for det: "Vi blei vel med han da?" Jenta blir stille, ser ned, tårene begynner sakte å dryppe. "Jo", begynner hun endelig. "Mor ble med, og lillebror og jeg..." "Hva med meg da?" spør faren da han oppdager at han ikke ble nevnt. "Jo, du fulgte med et stykke opp mot himmelen, men så datt du ned igjen. For du hadde så mye jord på beina." Det ble en underlig stund der ved dette kjøkkenbordet den dagen!

Mine bein er også skitne, til tider så føles det som en går med fotlenke. Men da er det noe som er enda viktigere enn å komme Lots hustru i hu, nemlig å komme Jesus Kristus i hu! Bare han kan frelse, bare HAN! Men han kan, og han vil! Så skal frykten for Guds vrede få lov til ha en plass i vårt hjerte og vår samvittighet, men samtidig må vil alltid holde fast på at den eneste redning for Guds vrede er å fly inn i Guds armer.

"Jag vil fly inn i Klippan, Jag vil gjömma mig i dig,
For du er min tilflükt, bär mig genom alt.
Jesus, Jesus, bär mig til himmelen"


Kom Lots hustru i hu, men ikke glem å komme Jesus Kristus i hu, Han som vil frelse syndere!!

Av og til kjenner jeg et sug langt inni meg! Jeg tar meg selv i å regne ut dager og timer, selv om jeg innerst inne vet at tiden ikke går fortere av det. Allikevel teller jeg, omgjør i brøker og tenker på passende bolker å dele opp tiden i. For eksempel lengter jeg til Bolivia. Jeg vet ikke når jeg skal reise ut, så det blir litt vanskelig å regne i timer... Men jeg vet at første bolk er dette året på Fjellhaug, deretter ett halvt år med oppgaveskriving og så.... Når jeg kommer så langt i tanken kjenner jeg at jeg begynner å bli redd...

Ofte er det sånn med det du gleder deg til. Når du først opplever det, klarer du ikke glede deg over det før det er over, og kanskje ikke da heller. I flere dager har jeg gledet meg til å spille golf, men i dag gikk jeg og ergret meg over alle feilslag, i steden for å nyte den fantastiske dagen vi fikk ha i Enebakk.

Med Himmelen er det annerledes. Jeg lengter til Himmelen. Gleder meg! Hvis jeg hadde kunne tellet ned dager hadde jeg begynt med en gang. Og når dagen endelig er der, vil jeg hverken bli redd eller være ergerlig, men virkelig fryde meg over å være HJEMME FOR EVIG! Jeg lengter til himmelen, men det vil ikke si at jeg har det spesielt vanskelig. For det er et paradoks med himmellengsel at den ofte er størst når jordelivet er vanskeligst. Det er som om vi tenker at himmelen bare kan være litt bedre enn det gode liv her på jord, også lengter vi mest etter dét. Men det blir som å sammenligne Viking og Rosenborg; eller Man U og Liverpool. Alle med litt fornuft forstår at det er kvalitetsforskjell. Det er ikke bare litt bedre, det er en helt annen skala.... Derfor burde himmellengselen egentlig være like sterk hele tiden.

"For for meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skulle velge. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre." Fil 1,21-23

Fra tid til annen blir jeg minnet på at Norge ikke er et kristent land lenger! 4 millioner kristne skal det være her i følge statistikkene, men få har et virkelig kjennskap til Jesus!!

I helga fikk jeg være med å tale til ca 20 ungdommer. I det ene øyeblikket hørte de på evangeliet om Jesus, i det neste øyeblikket banna de i frustrasjon over et dårlig kast i Risk.... Men det var allikevel godt å få tale til de. De kan ikke lenger kalles unådde, de har fått høre evangeliet. De skulle hørt så mye mere, men de har hørt så mye at de ikke kan stille andre til ansvar for at de ikke tror på Jesus! Uansett er det tragisk at de fremdeles ikke regner seg som Guds barn og himmelarvinger, men det er min bønn til Gud at det som er sådd må få spire i hjertejorden! Men det er tragisk å tenke at det finnes noen i vårt land som ikke kjenner til evangeliet!! Vi har hatt evangeliet i 1000 år, men mange barn og unge vet mer om Siddharta Gautama enn om Jesus fra Nasaret!

Jeg sitter i Barne og Ungdomsnemda i Oslo og Drammen krets og vil med dette innlegget gi deg som leser dette en utfordring! Vi har ansvar for fem leirsteder i kretsen+++ Barn og unge kommer på leirene, men vi må kutte leirer fordi vi ikke klarer å skaffe ledere...  Du som kjenner et ansvar for at barn og unge må få høre og kjenner at du kan være med en helg, send meg en melding(98603103) eller legg igjen en kommentar! Vi trenger ledere hele høsten og barn/unge trenger Jesus! "Kvi sa du då aldri i frå?" står det i en sang! Synes du det er vanskelig å si noen ord om Jesus, så kan det være en ide å være leder og på den måten legge til rette for at andre kan forkynne for den oppvoksende slekt! Uansett må du ikke glemme de unådde barna!! Lille Edel Margrete på bildet er så heldig at hun hver dag får høre om Jesus. Du er gjerne like heldig og da har du en stor gjeld til de unådde barna. Arbeidet i Guds rike er merkelig, for det gir mer enn det tar!! Tenk om du kunne vinne et av de unådde barna for Himmelen!! 

Et nytt skoleår står for tur, det føles som nyttårsaften.... Blyantene er spisset, arkene er hvite og klare til å bli fylt med sammendrag av våre kjære læreres visdom! Og så videre, og så videre.....

Men jeg fikk høre en livshistorie i sommer som gjorde inntrykk på meg og som jeg håper skal få prege meg dette skoleåret! En "ung mann" jeg ble kjent med i sommer var nylig blitt en kristen (jeg kjenner en glede i hjertet når jeg møter noen som nylig har tatt i mot Jesus). Men måten det skjedde på var ganske talende. Han var veldig opptatt med musikk, og ikke hvilken som helst type musikk, men hard rock! Denne interessen var så intens at han fikk sterke klager fra naboer der han bodde. Til slutt ble det så ille at han ville bli kastet ut om han ikke kuttet ut musikken. Når det da ble stille rundt han begynte Gud å tale til han!!!

Jeg kunne gjerne skrevet litt om sang og musikk og dens virkning på oss mennesker, jeg skal la det ligge. Jeg kunne også skrevet om hvor negativt det er at vi "alltid må ha noe på"..... Men det jeg vil skrive om er hvor positivt det er å være stille!! Jeg håper dette skoleåret kan få inneholde noen daglige "stille stunder". Stunder der Gud får tale, og spørre hva han kan gjøre for oss!

"Han sa: Gå ut og stå på fjellet for Herrens åsyn! Og se, Herren gikk forbi. Foran ham fór en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom det et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. ¹² Etter jordskjelvet kom det en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden kom lyden av en stille susen. ¹³ Da Elias hørte den, dekket han ansiktet med kappen og gikk ut og stod ved inngangen til hulen. Og se, en røst kom til ham og sa: Hva vil du her, Elias? "
1. Kong 19:11-13

Herren var ikke i stormen, er ikke i jordskjelvet, men han har lovet å møte oss som han møtte Elias i en stille susen!

I sommer skal jeg ikke ha noen ordentlig jobb, rart i grunn - alltid hatt det i en eller annen form! En sommer, det året jeg fylte 16, gikk ganske mange dager ut på å sope og rydde rundt på bedriften hjemme. Jeg kunne gå på jobb og tenke masse.... Jeg gjorde det -tenkte masse, mer enn noen gang før og siden. Det som opptok meg denne sommeren var spørsmålet om jeg kunne være en kristen? Jeg visste jeg var en synder, fordi jeg hadde brutt Guds vilje minst en gang (det var nok, dermed var jeg ikke fullkommen lenger, og himmelen var stengt). Jesus kom for å frelse syndere, det var ikke det som var problemet, men hvordan jeg kunne vite om han var blitt MIN frelser! Dagene gikk. At jeg savner de dagene høres kanskje rart ut, men jeg tror jeg aldri har vært så nær Gud hverken før eller siden. Det var bare en ting som betydde noe: Jeg må bli frelst!

Den sommeren fikk jeg erfare noe som ikke kan forklares, ikke fullt ut i hvertfall! Jeg fikk erfare hva det vil si å VITE at Jesus bor i mitt hjerte! Jeg strevde med å slippe Jesus inn i hjertet, allikevel var mitt eneste håp Jesus, min eneste redning var Jesus. Men det jeg strevde med å få til var allerede skjedd - Jesus bodde allerede der inne. Mitt strev kom for sent! Hvordan kunne jeg vite det? Gud åpenbarte det gjennom sitt ord! "For så sier Den Høye, Den Opphøyede, han som troner for evig, han som bærer navnet Hellig: I det høye og hellige bor jeg, og hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, for å gjenopplive de nedbøydes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende." Jes 57,15 Jeg visste ikke hva sønderknust og nedbøyd i ånden betydde, men at jeg hadde det slik visste jeg, og med ett visste jeg at Jesus bodde i mitt hjerte!

Jeg har aldri vært så glad. Jeg la meg med ett stort smil om munnen, og jeg våknet slik også (ikke så ofte det er sånn). Det er mitt beste sommerminne, en opplevelse jeg gjerne ville hatt igjen! Det var bare en ting som betydde noe - fred med Gud, og det hadde jeg! Riktignok kjente jeg på en enorm trang jeg aldri hadde kjent før - dette må andre få del i!

Jeg snakket med en gammel dame i en pause i golfingen i går. Hun mente det var for lite glede blant de religiøse. Det stemmer godt for min del og det skremte meg. Ikke fordi det var noen nyhet, men fordi kristne er de som virkelig har grunn til glede. Vi har ALT i Jesus, men er ikke tilfreds! Da lengtet jeg tilbake til den kvelden jeg lå under åpen himmel med gleden brusende i mitt hjerte. Da kunne jeg jubla og syngi full av gledel: "Nå er min trelldom endt, Jesus er MIN! Før jeg ei ro har kjent, Jesus er MIN. Jeg lenge ei forstod Å akte Jesus blod! HAN har MIN sak gjort god! Jesus er MIN!

Samtidig vet jeg at det samme gjelder i dag, uten at den brusende gleden kommer av den grunn. Men gleden frelser ikke, det er det Jesus som gjør! Virkeligheten er den samme med eller uten følelser! Samtidig er det godt å sette ting i perspektiv! "For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone. Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse. Heb 12, 2-3 Et sommerminne er verdt å ta vare på, Jesus tar vare på meg, for han er MIN!

Smak på overskriften, la den synke inn. Kjenn hvordan en god følelse brer seg inne i deg..... Tror du det har klikka for meg nå? Slapp av! Det har klikka for meg for lenge siden....

Alt for sjelden tar jeg meg helt fri... Noen timer i ny og ne er jeg bare til stede sammen med mine fantastiske onkelunger! Det fikk jeg være litt i påska og! Har ikke glemt det enda. Det  må bare oppleves å se et gledesstrålende barneansikt komme springende mot deg med armene til værs mens det roper ut til hele verden: "Onkel Paul, Onkel Paul er her!" Når det endelig når fram kaster det seg om halsen min i pur glede - fantastisk...

Alle vil ha en porsjon oppmerksomhet, alle vil vise fram det de er stolte av, enten det er et nytt penal, eller et gipsa bein... En etter en kryper de opp i fanget mitt og forteller det som de vil si til onkel. Eller de spør meg om å fortelle en vits!! Da skjer det: To barneøyne ser opp på meg, gir meg en god klem og sier: "Jeg er glad i deg!"

Da får jeg et lite glimt inn i Guds hjerte, da kan jeg forstå litt bedre hvorfor han var villig til å gå i døden for oss! Han vil så gjerne oppleve dette øyeblikket da du og jeg sier til Ham: "Jeg er glad i deg!" Eller som Peter sa: "Herre, du vet alt, du vet at jeg har deg kjær!"

Tenkte jeg bare ville dele dette bildet med dere... Det er ikke toppen av K2 eller Mount Everest, men en av de flotte fjelltoppene rundt Sulitjelma der Jakobsbakken ligger. Du får et glimt av Guds storhet når du ser hans fingrers verk...

Jakobsbakken er en plass som jeg alltid vil huske. Kanskje ikke først og fremst for de fantastiske omgivelsene. Selv om naturen der er noe av det flotteste jeg har sett i hele Norge. Men folka jeg fikk være sammen med denne påska vil jeg huske for alltid....

Jeg var grådig spent før jeg dro opp.... På en måte er jeg like spent enda... Lederene var en herlig gjeng som jeg stort sett kjente fra før, men deltagerne var en mere blanda gruppe, men like herlige for det. Noen hadde hørt mye forkynnelse og bidro på en god måte til at leiren ble som den ble, men mange var lite vant med regelmessig forkynnelse og det de hadde hørt var svært forskjellig... Mottoet som jeg fikk å tale om var: "Følg Meg og jeg vil gjøre dere til menneskefiskere". Krevende å tale over et slikt tema til en sånn gruppe, men tror uansett at alle fikk erfare at Gud var nær disse påskedagene.

Men det som gjør at jeg fremdeles er spent, er fremtida til disse ungdommene. Noen bor på plasser der det sjelden eller aldri blir forkynt noe gudsord! Styreren på leirstedet; Rolf Trana, som forøvrig gjorde og gjør en kjempeinnsats, måtte spørre seg ofte om det var rett å samle de slik. Her møtte de kallet til å følge Jesus, kallet til tjeneste og de ble utfordret, men det var ingen mulighet til å følge dette opp på noen måte. For ingen er villig til å reise rundt og forkynne til disse ungdommene!! Kanskje "brenner" de seg på kristendom på en slik måte at de aldri vil ha noe med Jesus å gjøre igjen. Men det er en avgjørende faktor som gir frimodighet til å forkynne til denne gjengen: JESUS LEVER!  Han kan styrke de i troen, han kan bevare, han kan gi frimodighet slik at de overlever som kristne og kan få tjene ham. Om Gud legger det på ditt hjerte så trenger disse ungdommene din forbønn!

I dag har jeg tydeligvis gått glipp av noe... Påskekonserten i Misjonssalen skulle jeg tydeligvis fått med meg, men det gikk i glemmeboken... Men jeg sitter å hører plata i fra i fjor, og det er mye fint! Påska nærmer seg, og tenk hvor mye godt det er i påskeeveangeliet å samtale om! Hvor fint hadde det ikke vært om vi kunne malt Jesus som korsfestet for hverandres øyne!!

I himmelen før verden ble skapt utspant denne "samtalen" seg...:

"Gå hen, min kjære Sønn og lid for dem som inntil evig tid i vreden skulle være; Den dom er grufull ut å stå, men verdens frelse står derpå, min Sønn vil du den bære?"

"Ja, kjære Far, av hjertens grunn , la skje som du vil skikke, la komme kun den bitre stund, Jeg dødens kalk vil drikke!"

Hvem fatter vel slik kjærlighet, så høy, så dyp, så lang, så bred, så ganske uten like? O, kjærlighet, o himmelglød, du fører den til kors og død som eier himmerike. (S: boken 662, vers 2-3)

"Å, la aldri noensinne korsets tre meg gå av minne, som deg, frelsens fyrste, bar! Men la kors og død og smerte tale rope i mitt hjerte hva min frelse kostet har!"(S: boken 671, vers 6)

Takk, min kjære Jesus, at du gikk i døden for meg!!

I går var det misjonærinnvielse i MUF! Den fjerde misjonærinnvielsen i NLM  i Oslo-området det siste året, i følge mitt velinformerte søskenbarn Olaf Holm. Det er få innvielser for tiden og derfor oppsiktsvekkende med så mange her, men uansett var det fint å få være med enda en gang.

Det var tredjegenerasjonsmisjonær Eivind Johannes Lindtjørn som ble innviet! Han skal ut som flyver for MAF i Tanzania om halvannen uke. Med tanke på at jeg selv er misjonskandidat er det kanskje ikke så rart at det er spesielt å være tilstede på en misjonærinnvielse. Tankene fyker fram og tilbake mellom det som skjer under møte, og det som skal møte meg den dag det er jeg selv som går ut av flyet i Cochabamba i Bolivia.

For 13 dager siden omkom det en MAF-flyver et sted i Østen, allikevel utstrålte det en trygghet og ro over den utdannende flyveren/flymekanikeren. Han er singel og reiser ut for fire år, tilsynelatende virket ikke det heller som noe problem. Utfordringene er sikkert mange og tøffe, men allikevel var det bare forventning og glede å se. Men det er alltid ett tillegg som gjør det vanskelig å gå i en innvielse. Den som reiser ut har forventninger til forsamlingen - forbønn! Jeg synes det er like vanskelig hver gang! Jeg kjenner ikke Eivind Johannes, i allefall like lite som mange andre jeg har vært i innvielse til! Uansett ligger det nå en oppgave, som er uavhengig om jeg kjenner misjonærene, å venter på meg daglig - forbønn. Jeg vet jeg kommer til å svikte denne oppgaven, men da er det godt å vite at denne misjonæren heter Johannes =Gud er nådig! Han svikter ikke sine, om vi kan gjøre det!

Halvannen uke unna avreise til Bolivia - jeg kan ikke helt fri meg fra den tanken! Jeg gleder meg, men det ligger fremdeles noen år fram i tid... Jeg er ikke så flink til å besøke familien min ofte, men jeg tenker på de ofte! Det er godt å vite at i løpet av to timer kan jeg dra på besøk til alle sammen! Bli møtt av noen strålende barneansikter som kommer løpende i mot meg, strekker armene opp og kaster seg i armene mine! Den følelesen jeg kjenner da kan jeg ikke uttrykke med ord.... Besøkene blir dessverre enda sjeldnere når utgangspunktet blir Bolivia...

Men alle disse kjenner Jesus, de er på vei til Himmelen! Skulle så gjerne få hjelpe noen inn på himmelveien! Fortelle om Jesus slik at noen kommer til tro på ham! Allikevel er ikke misjonær noe man blir, det er noe man er! Oppgavene ligger å venter på meg i min umiddelbare nærhet. Bare ved å se rundt meg her jeg sitter på terrassen å skriver, er oppgavene endeløse. Mennesker må få møte Jesus, du og jeg som tror må vitne om Ham! Ikke fordi vi er Lyset, men fordi vi er utsendt for å vitne om Lyset!!

En av mine eldste nevøer spiste middag hos oss mens han fremdeles gikk med bleier. Bleieperioden var forhåpentligvis snart over, så han fikk ikke drikke ubegrenset. Han maste om mere saft, men svaret var det samme: "Nå kan du ikke få mere, da går det gæærnt!" Bare en kort stund etter middagen var unnagjort, var det tid for kaffimat, siden alle skulle videre snart. Alle hadde glemt saftdrikkinga ved middagsbordet. Da skjedde det: Han løftet glasset; og sa så alle hørte det: "Dette går rett i bleia!"
SItuasjonen var fantastisk - bare et barn kan lage sånn øyeblikkshumor!!!
Samme tabbe gjør jeg igjen og igjen! Ikke saft som går i bleia, men jeg gjør i mot de ulike formaningene Skriften gir meg! Gleden er minst like kortvarig som safta var...Konsekvensen er derimot mye alvorligere! Karsten snakker om syndens refleksivitet, det vil si at den medfører konsekvenser vi ikke ser når vi synder. Lyver du, spinnes det et nett du gjerne ikke kommer ut av uten ved å fortsette å lyve eller ved å tape ansikt. Lar du egoismen råde, blir du raskt venneløs osv.
Velsignelsen ved å følge Guds bud og vilje for våre liv kan ikke overvurderes, men det ser vi så sjelden. Gud skjuler ofte sine velsignelser i tilsynelatende onde ting som har den hensikt å drive oss inn til ham. Slike hendelser blir i den himmelske synsvinkel gode, fordi Gud har den beste hensikt med det som skjer; Han vil ha oss frelst hjem! Moses hadde erfart dette og derfor fikk det følger i hans liv! "Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden" Hebr 11,25 
Men dessverre får synden så altfor ofte råde, og får herje med oss. Da er det godt å få gå til Herren og få legge det hele fram for Ham. Han er den som kan og vil tilgi. Han er den som kan og vil ta seg av oss på den måten bare Han kan!! Hans mål er å gi oss en evig glede framfor en kortvarig!

Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue.  Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:  Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Joh Åp 1: 12-18

Noen ganger får du et glimt av Jesus på en slik måte at det gjør noe med deg! Harry Anderson har prøvd å uttrykke det i dette bildet kalt: " Jesu kommer med alle sine Hellige".  Jeg satt på møte i kveld og hørte meg glad. Enten skal jeg få oppleve at han kommer i skyen og henter meg hjem, eller møte ham, først av alt, i Himmelen. Uansett skal jeg få se ham slik som det sto bibelversene over.

For "Min konge kommer, kongen kommer. hør basunens toner lyder. å jeg ser ham som han er. ja min konge, han kommer, frelseren kommer - min jesus henter meg hjem!"

En liten flokk sitter sammen, de er to eller 17 stykker! Praten går om likt og ulikt, mest ulikt (oss selv). "Har du hørt...?" Den gode samtalen er plutselig ikke god lenger, det spres en nyhet! En nyhet alle hadde vært tjent med ikke ble gjort kjent. Men det er noe pirrende med en nyhet, du vet noe andre ikke vet. Noe som gjør deg selv interessant når du forteller den. Nyheter fungerer som trappetrinn på den menneskelige statusstigen. Trappetrinnene svikter litt når du setter foten på de, for de består av mennesker du tråkker på for å klatre stadig høyere opp selv. Du merker den smerten disse menneskene har, først når du sprer nyheten og de uheldigvis hører deg fortelle den. Da er det som du tar noen ufrivillige steg ned på stigen, plutselig var samtalen blitt pinlig.

En ikke-kristen arbeidskollega, røff og voldsom, sa en gang til meg: "Jeg sier aldri noe om et menneske som jeg ikke kan si direkte til det mennesket!" Jeg ble skamfull der jeg satt. Irettesatt av en ikke-kristen. Han kunne si mye om andre, men han frykta ikke å si det rett til den det gjaldt. Gang på gang går jeg fra en samtale tankefull. Tenker etter hva jeg har sagt. Reprisen er ikke hyggelig å komme igjennom. Det sies i følge en amerikansk undersøkelse at vi lyver gjennomsnittelig hvert 8.minutt i en samtale. Det er beskrivelse av samtalen i forhold til løgn. Hva med sladder og baktalelse? Stygt snakk, tvilsomme poeng, fordømmende ord? Med våre ord synder vi igjen og igjen, på utallige måter. Jeg går skamfull hjem, ønsker jeg kunne ta tilbake ordene, men kjenner at det koster å tape plasser i den menneskelige statusstigen!!

"Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke lyver på vår neste, forråder ham, baktaler ham eller fører et dårlig rykte på ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening." Sånn skriver Luther i sin forklaring til det åttende budet i sin lille katekisme. Unnskylder ham - kjære Jesus, tilgi mine synder! Taler vel om ham - dessverre blir det så ofte rosende ord og gode ord til og om de som gir meg de samme ordene igjen... Tar alt i beste mening - jeg har en lang vei å gå i helliggjørelse! Gjerne kjenner du deg igjen? Det er ingen trøst, det hjelper ingenting at andre er likedan - det er en falsk trøst!

"Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet."(Jes 6,6f)

Takk for syndenes forlatelse, takk for at du renser i fra all synd. Lær meg å tale vel om andre, og unnskylde eller tie om det som skader min neste. La min nestes ve og vel være et avgjørende mål i mitt liv, og la ikke min neste bli ett trappetrinn på min menneskelige statusstige.

Fra tid til annen opplever vi at noen av våre kjæreste her på jord dør. Sorgen er stor, vi skal aldri mer møtes i dette livet! Det er god grunn til å flagge på halv stang, og på en slik måte markere sorgen over den som er borte fra legemet. Ekstra stor blir sorgen og fortvilelsen hvis den som dør ikke hører Jesus til! I begravelsen taler presten uansett om hvor godt dette mennesket var som nå ikke lenger er i blant oss (kunne gjerne benyttet anledningen til å tale  til alle de levende som er tilstede - for en mulighet som så ofte blir stående ubrukt der). Når begravelsen er over, heises flagget til topps. Tankegangen er at nå er den troendes sjel borte fra legemet og hjemme hos Herren. Der er det jubel og glede over en sjel som er kommet hjem, og derfor kan sorgen byttes med glede også for vår del!

Stadig ber jeg til Gud om ulike ting i mitt liv, men en ting ligger sterkere på meg å be om: Min død!! Hørtes gjerne tragisk ut, men nå er det engang slik at i Guds rike blir man ikke frelst, for så å alltid være det. Frafallet ligger der som en forferdelig mulighet. Tenk å være på vei mot Himmelen, for så å falle fra. Når jeg tenker på Demas i Bibelen får jeg vondt inne i meg, det blir et rop til Gud: Frels meg. Demas fikk kjærlighet til denne verden og ble liggende etter på veien. Jeg kjenner denne kjærligheten så altfor godt i mitt hjerte. Derfor blir jeg glad når jeg hører om noen som er blitt frelst! Men hvor ille det enn høres ut, enda mere glad når jeg hører om en kristen som har fått lov til å komme hjem! Hjem til himmelen. Frykten for engang å bli stående utenfor en stengt himmeldør må alltid være i vår bevissthet, men samtidig, tenk for en dag det blir når vi får oppleve å stå INNENFOR en stengt himmeldør! Evig frelst! Tenk for en jubel!

Msn er en snedig ting. For en kort stund siden ble jeg gratulert med fire nye søsken. Vindi og Janis(bolivianer) hadde vært høyt oppe i Andesfjellene og hatt møter på en plass det ikke hadde vært møter på 3-4 år. 4 gav sitt liv til Jesus der oppe-  fantastisk! Det er dessverre altfor sjelden jeg tar et slikt ord i min munn, eller skriver det, men nå gjør jeg det - HALLELUJA!! I går hadde jeg en telefonsamtale med Svend på Val, elevene kom på møter, Gud var nær og det var håp om at noen kunne bli frelst!! Undrenes tid er ikke forbi. Ofte kan vi bli mismodige, det skjer så lite! Men for Gud er ingenting umulig. Han kan og vil frelse, han som vil at alle mennesker skal bli frelst!

I høst fikk jeg selv stå foran en flokk ungdommer i videregående. Jeg stilte de noen enkle spørsmål som: Hva er det viktigste i livet ditt? Hvorfor ikke være en kristen? Hvorfor være en kristen? Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden? Jeg tror ikke noen av de jeg snakka med var kristne og reaksjonene på spørsmålene lot ikke vente på seg! Flokken var det reneste kaos, de nærmest freste over spørsmålene mine! Jeg kjente jeg blei helt varm innvendig! Der satt de, inderlig provoserte av noen enkle spørsmål.

Da var det ei som rakk opp handa og spurte: Vi som ikke tror, kommer vi til Helvete? Jeg kjente en "stemme" si:  "Nå må du roe de ned, se hvilket kaos du har laget".  Men det var ikke jeg som hadde laget kaoset, kanskje for første gang hadde denne flokken fått et møte med Gud. Jeg fant frem Bibelen og leste: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." Joh 3,17f

Allikvel følte jeg at jeg ikke hadde svart på spørsmålet, selv om jeg indirekte hadde gjort det. Min bønn til Gud er at han har fått svare direkte på det spørsmålet senere. For min egen del ble det en sterk påminning fra en ikke-troende: Vi som ikke tror, vi kommer til Helvete! Svaret på spørsmålet er ja, og det beskriver en forferdelig virkelighet! De må vinnes med evangeliet, de må få høre om Jesus, i Sigdal, i Hedmark, i Nord-Norge, i Acasio, i Tingiupaya, ja over den hele jord slik at de kan få komme inn på Himmelveien og vi får noen nye søsken!

I denne hytten, som ligger ved en gruveinngang i det kjente sølvfjellet i Potosi, bor en mor med sine barn. Hennes jobb er å vokte gruveinngangen. Lønna er ussel, og jobben kan være farlig. For å spe på inntekten, har hun mulighet til å selge steiner til turister som passerer huset hennes. Jeg syntes synd på denne familien når jeg var der, jeg blei oppriktig lei meg av å se at noen kunne leve sånn. Alt som omgav huset var stein og slagg. Utsikten var flott, men det var det eneste positive. Det var ikke mulig å dyrke noe, eller livnære seg på noe annet enn den usle lønna og steinselginga...

Jeg syntes synd på de... så mye at jeg kjøpte steiner for 40 bolivianos (i underkant av 40 kroner). Det holdt kanskje liv i de noen dager... Jeg har tenkt på denne familien etterpå, da blir jeg skamfull...  40 kroners- plaster på såret som kalles dårlig samvittighet. Likegyldigheten har dessverre et altfor godt tak i mitt hjerte. 

På lille julaften var jeg på jobb på Seven.Inn kom en mann i sokkelesten. Hvert våte fotavtrykk i butikken skar meg i hjerte, til slutt gikk jeg og tok på skoene slik at han i det minste kunne få arbeidssandalene mine. Men allikevel kjente jeg irritasjonen når han noen timer senere kommer tilbake med andre klær, men fremdeles med mine sandaler på føttene,uten et takkens ord! Hva er kjærlighet? Å gi noe, uten å forvente å få noe tilbake! Å bry seg, uten tanke på om det gavner meg! Å elske, til tross for at man blir møtt med forrakt! Å tjene, tjene, tjene.

Ser du en sønderknust sjel på din vei, Gå ikke kald forbi! Kanskje lot Herren ham just møte deg, Gå ham da ikke forbi! Rekk ham din hånd og gi ham et ord, la ham få føle han er din bror! Gå ei forbi! Gå ikke kald forbi!

Ser du en bror eller søster som falt, Gå ei med dom forbi! Kanskje at også for deg det gikk galt, Om du ble fristet som de. Ingen så trenger et trøstens ord, Som de for hvem det gikk galt på jord. Gå ei forbi! Gå ei med dom forbi!

Det er så mange som segner om, Venn gå dem ei forbi! Livstrette, håpløse sjeler som Synker, går du forbi. Stans, kjære venn, bøy deg kjærlig ned, Gi dem din hjelp og varmt for dem bed Til ham som ei, Som ei går en forbi! (S.boken 758)

"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet" (Elie Wiesel)

En bonde gikk ut etter fjøsstellet,
kikket opp mot Himmelen og spurte hver eneste dag:
Kommer du i dag Herre Jesus?
Det var ingen plikt, men slik levde han! I kveld har jeg spurt meg selv om jeg lengter etter Jesu gjenkomst? Svaret er ja..... i kveld! Når livet her på jord er enkelt og bekymringsløst, da lengter jeg sjelden til Himmelen. Men når livet synes vanskelig og fremtiden så usikker, da skulle jeg ønske Jesus kom i skyen!! Hvorfor er vi sånn (for jeg tror du har det akkurat likt)? Årsaken er det gamle menneske! Det vil opp og frem, det vil lykkes, det vil klare seg selv. Men Gud vil vekke Himmellengselen hos oss, og derfor leder han oss slik at det skjer! I ørkenen lengter du etter vann, det som du tar som en selvfølge i nærheten av en spring! Når synden blir syndig, jeg blir ond, og i verden blir en møtt med motstand, da blir Himmelen noe fantastisk!
"Og jeg så - og se: En hvit sky, og på skyen satt en som var lik en menneskesønn. På sitt hode hadde han en krone av gull, og i sin hånd en skarp sigd.  Og en annen engel kom ut fra templet og ropte med høy røst til ham som satt på skyen: Send ut din sigd og høst! Timen til å høste er kommet, for høsten på jorden er fullmoden.  Og han som satt på skyen, lot sin sigd gå over jorden, og jorden ble høstet. "

"Amen, ja kom, Herre Jesus! "

Tittelen på dette bildet er:"Han er ikke tung, han er min bror"! Det henger på Jesus Maestro som er en stor skole NLM driver  i Cochabamba i Bolivia! Ansiktsuttrykkene avslører både tyngde og takknemlighet! Broren er tung, men takknemlig! Den som bærer er sliten, men glad i sin bror! Derfor kan han si det han sier og samtidig snakke sant!

Kjenner du denne erfaringen? En uomvendt slektning, et menneske som sliter, som er lagt på deg, eller kanskje får du være den som blir båret... Dette bildet har fulgt meg siden jeg var på besøk på denne skolen. Jeg har bedt til Gud om å få være en bærer - med glede! Samtidig er det godt å få vite at jeg blir båret - av ham! "For han skal gi sine engler befaling om deg, at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, så du ikke skal støte din fot på noen stein."

Tenk å få bære en sjel inn i himmelen - fins det noe større? Tenk å bli båret inn i himmelen.
"Jag vil fly inn i klippan,
jag vil gjømma meg i dig,
for du er min tilflukt
bär mig gjennom alt
Jesus,Jesus - bär mig til himmelen"

"Utpå vinteren stundom han tenkte, gjev eg var i eit varmare land,(men når soli i bakkane blenkte fekk han hug til si heimslege strand...)". Ja, sånn synger  vi i en av sangene i nasjonalskatten vår! Fra jeg var en fet liten kladd på en 15-16 kilo har vinteren vært noe jeg kosa meg med! Freestylehopp, off-piste løyper, hoppbakker, telemarkkjøring, snøhule+++ Hver høst kjenner jeg bruset når jeg ser de første snøfillene. Jeg hører småmobbinga fra kameratene hjemme på Holm: "Skal du opp å tråkke unnarennet i Hesteløkka i kveld???" Snømengden avgjorde om svaret var ja eller nei!

"I Santa Cruz er temperaturen nå 38 grader celcius", sånn leste jeg i en melding fra Jan Tore Olsen som er misjonær i Bolivia! Her er den 6 minus og snødybden nærmer seg 75 centimeter.... Kontraster? Ja! Hvorfor reise fra landet en er så glad? Hvorfo reise fra de som er mest glad i deg på denne jord? Hvorfor forlate det som er trygt og kjent og godt? Innimellom har jeg ikke svaret på de spørsmålene...

En av pionermisjonæren sto klar til avreise til misjonsfeltet - alene.... Kone og barn skulle være igjen i Norge. Ett av barna var utrøstelig og spurte sin far: "Er du mere glad i kineserene enn oss, pappa?" "Gud, er glad i kineserne, barnet mitt!". På den grunnen reiste han ut til misjonsfeltet. Heldigvis tror jeg ingen gjør det samme i dag?! Men dette offeret var de villige til å gi, så enda flere skulle vinnes for himmelen! Offerviljen skal vi lære av, samtidig må vi aldri glemme det store ansvaret vi har for våre nærmeste.

"Men hvordan kan de påkalle en som de ikke er kommet til tro på? Og hvordan kan de tro på en som de ikke har hørt om? Og hvordan kan de høre uten at det er noen som forkynner?  Og hvordan kan de forkynne, uten at de blir utsendt? Som skrevet står: Hvor fagre deres føtter er som bringer fred, som bringer et godt budskap! ...Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord." Rom10.14-15,17

Jeg er ikke så flink på snowboard! Første gangen var den eneste gleden å se en danske henge fra bunnen av heisen til toppen av heisen etter armene....han var dårligere enn meg!!! Tredve fall, fire miste pusten-opplevelser og mange blåveiser førte til at det tok 2 år før jeg prøvde igjen! Det gikk sykt mye bedre! Men helt siden jeg var ganske liten har jeg trivdes med to ski på beina! Om jeg kom i ubalanse av diverse hindringer klarte jeg meg som regel, jeg var ikke avhengig av full kontoll på en ski!!

Dette har jeg prøvd å illustrere med dette bildet! Sikkerheten på sjøen blir som regel mye bedre med to kjøler enn med  en kjøl! Sånn tenker mange om kristenlivet og!  De er Guds venn og verdens venn!
Men hva sier Matt 6:24-26? Jo:
"24 Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.
 25 Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for legemet, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og legemet mer enn klærne?
 26 Se på fuglene under himmelen! Ikke sår de, ikke høster de, ikke samler de i hus, men deres Far i himmelen gir dem føde. Er ikke dere langt mer verd enn de?"

Å satse på en ski synes jeg kan være risikabelt! Alt for ofte lager jeg meg en ekstraski/kjøl i kristenlivet også! Hjelp meg da Herre, å be: "Far,la ikke min vilje skje, bare din". La meg få hvile i at du vet hva som tjener meg til det beste! Du alene!

Vi skal av til presentere noe for andre! Et budskap, noe som vi gjerne vil formidle. Men det som gjerne opptar oss, er formen! Hvordan si det? Hvordan fange oppmerksomheten? Hvordan gjøre det på en ny måte?

Når jeg sitter å hører andakter, taler, sanger, vitnesbyrd eller for den saks skyld samtaler, legger jeg merke til at andre også er opptatt av det! Noen bidrar på en god måte, men til tider opplever jeg måter jeg syns er totalt unødvendig, men det kan det gjerne være delte meninger om! At vi vektlegger å finne en best måte å bære budskapet fram på må vi strekkes oss etter! Men noen må si ting på en sjokkerende måte, eller det musikalske uttrykket blir helt feil til sangen, noen bruker en språkbruk som er helt upassende til det de ellers sier, noen bruker sin kreativitet på helt andre måter som ikke egner seg!  Men uansett hvilken form vi bruker, så er det tross alt det vi sier eller synger som er det viktigste.i

Dette fyrlyset måtte fotograferes fordi fargene var så flotte og klare. Det hvite og røde og svarte objektet mot den blå bakgrunnen var fint å se på! Fyrlyset fanget min oppmerksomhet, og jeg tok mange bilder! Men hva er hensikten med et fyrlys? Jo, det skal kaste lys langt mot havs, om natten.....

Ingen ser at fyrlyset er godt vedlikeholdt utvendig! Ingen ser den fine rødmalte trappa. Men det blir katastrofalt hvis lyset er tildekket... Alle ser at det blir helt feil å male fyrlyset opp hver lørdag, men aldri sjekke om noe hindrer lyset å nå ut over havet! Lyset avgjør om fyrlyset fyller sin funksjon, men det vil ikke si at alt det andre er uvesentlig! Det må passes på slik at lyset kan vise vei og hindre skip i å grunnstøte, eller lede trygt i havn! La oss løfte lyset høyt, eller med andre ord sette fokus på budskapet og la formen være slik at den underbygger det!

Jesus sa: "Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys".

I dagens samfunn er avstand ingen hindring. Mennesker reiser jorden rundt for å søke åndelige opplevelser. Pilegrimsferdene, eller hva man velger å kalle det, har ulike mål: Det være seg Kristus-statuen i Cochabamba, eller fødselsgrotten i Betlehem, eller Kabaen i Mekka!. Felles for de reisende til alle disse stedene er ønsket om at Gud må se det offer det ligger i å ha foretatt reisen og velsigne med sitt nærvær!!

Men i Bibelen knyttes ikke løftene om Guds nærvær til bestemte steder, det knyttes til hans ord! I den sammenhengen er det en sangstrofe som jeg har nynna på i lengre tid: "Dyre(kjære) Jesus, åpenbar deg for mitt hjerte..." Det er en bønn i samsvar med Guds ord! Samtidig er det en bønn som vi selv kan være med å oppfylle. Gud har lovet å være nær i sitt ord! Les Guds ord, hør Guds ord, tro Guds ord og dette ordet åpenbarer Jesus for hjertet!!

Hva er så poenget? Jo når Jesus blir åpenbart for hjertet blir frelsen stor, synden blir noe man ønsker man kunne bli fri, ikke-kristne blir noen som må vinnes for Himmelen, Himmelen blir igjen et sted en ikke kan miste for noe i denne verden! Kjære Jesus, åpenbar deg for mitt hjerte!!

Har du opplevd å sitte omgitt av mange mennesker i godt humør, men den eneste følelsen du kjenner - er ensomhet!  "En umulighet, forutsetningen for ensomhet er jo at man er alene", vil du gjerne hevde? Men nettopp dette paradokset, denne tilsynelatende selvmotsigelsen vil jeg påstå at alle har opplevd, enten på bussen, på flyplassen eller i gågata! Det er to måter å takle et paradoks på: Enten tenker man ikke på det, eller så tenker man ikke på annet(tok kanskje litt hardt i der...)

Livet er fullt av slike paradokser. Løsningen på alle disse paradoksene - er et annet paradoks!

"Se, også nå har jeg mitt vitne i himmelen, i det høye er det en som taler min sak. Min talsmann er min venn. Med gråt ser mitt øye mot Gud., og han taler menneskets sak for Gud, slik en mann ber for sin neste." (Job 16: 19-21) "Hvor er paradokset", spør du gjerne? Denne talsmannen - VÅR VENN, hvordan fikk han denne rollen? Jo ved å dø for oss! FOR OSS! "For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig - skjønt for en som er god kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for mens vi ennå var syndere". (Rom 5: 7-8)


I møte med dette paradokset, blekner alle livets paradokser. De blir straks av mindre betydning. Tenk DU, sånn som du er, har en VENN som vil frelse deg - som vil tale din sak. En sak der dommen var dødstraff- og dommeren selv for den dødsdømte døde. Følelsen av ensomhet blir erstattet av følelesen av takknemlighet jo dypere man får trenge inn i dette paradokset. Jeg som sto alene - i ensomhet, i likhet med alle mennesker,  innfor Gud med en sak som ville medføre en evig fortapelse som straff, var ikke alene - MIN VENN var der. 

Golf kan være en farlig sport,  liten avstand til ekvator gjør golfturen enda farligere. Men der som ellers(det er ikke geværet som er farlig, men skytteren--), det var mine forberedelser som var det egentlige problemet. Dette bildet er tatt i begynnelsen på april(samme kveld -gikk barbent med sandaler den dagen uten å ha vurdert å smøre inn føttene med de to solkremene vi hadde å velge mellom - solfaktor 30 eller 50). På mine føtter sees fremdeles et felt som vitner om denne hendelsen, men før eller senere vil merkene forsvinne....

Livet ellers, skaper noen sår og merker som trenger seg inn og lager spor.... "Tiden leger alle sår" sies det, men det er vel de fleste enig om at ikke er sant. Tiden kan nok lege noen sår, ja gjerne mange sår, men langt fra alle...

5 sår vil aldri bli legt. Disse sårene kommer fra fire nagler og et spyd. To i Jesu føtter, to i Jesu hender og ett i hans side..."i begge mine hender har jeg tegnet deg..." Om du noen gang skulle kunne tenke tanken at du er glemt av Gud, tenk på dette verset. Tiden vil aldri lege disse sårene du er tegnet i, ei heller evigheten... De vil så lenge du lever minne Jesus om deg!!

Ditt liv, er nettopp det, ditt!! Du bestemmer hvordan du skal leve det! Det tror vi ihvertfall. Men dessverre er det ikke sant. Eller kanskje heldigvis er det ikke sant? Alle mennesker, i kraft av at de er mennesker, er på vei mot døden. Deres livsbåt er på vei mot den havnen den aldri skal forlate!

Evighet - har konsekvensen av det ordet gått opp for deg? Himmel eller Helvete? Hvis en båt på vei i fra Stavanger til USA har 1 grad feil kurs har jeg hørt at båten vil havne i Sør-Amerika(Har ikke seilt på de syv hav)! Konsekvensene er gjerne ikke større enn tidstap og økonomisk tap. Konsekvensene av å ha feil kurs for evigheten er katastrofale!!

Alt avhenger altså av hvem som står ved roret! For du er ikke skipper i egen båt, enten har Tyven deg i sine lenker, eller den gode Hyrden deg i sin favn! Hvem styrer din båt når solen går ned for siste gang?

Han som styrer himmel og jord, han som skapte sol og måne(illustrert ved et bilde fra min terrasse), han er det vi kan tro på, sette vår lit til og håpe på i alt som skjer oss! Alikevel blekner skaperverket mot frelsesverket, hadde vi forstått dette til fulle ville  vi dø av lykke, er det en som har sagt(Luther).

Nå i julehøytiden kan vi få glede oss over at han kom til oss for 2000 år siden og med forventning se fram i mot at han kommer igjen for å skape en ny himmel og en ny jord. Tenk da skal vi se ham stårle som solen - han skal fjerne alt vondt og fylle alle våre behov - en evig glede venter oss. Tenk hvilken nåde mot en fattig synder!!