paul

En av mine eldste nevøer spiste middag hos oss mens han fremdeles gikk med bleier. Bleieperioden var forhåpentligvis snart over, så han fikk ikke drikke ubegrenset. Han maste om mere saft, men svaret var det samme: "Nå kan du ikke få mere, da går det gæærnt!" Bare en kort stund etter middagen var unnagjort, var det tid for kaffimat, siden alle skulle videre snart. Alle hadde glemt saftdrikkinga ved middagsbordet. Da skjedde det: Han løftet glasset; og sa så alle hørte det: "Dette går rett i bleia!"
SItuasjonen var fantastisk - bare et barn kan lage sånn øyeblikkshumor!!!
Samme tabbe gjør jeg igjen og igjen! Ikke saft som går i bleia, men jeg gjør i mot de ulike formaningene Skriften gir meg! Gleden er minst like kortvarig som safta var...Konsekvensen er derimot mye alvorligere! Karsten snakker om syndens refleksivitet, det vil si at den medfører konsekvenser vi ikke ser når vi synder. Lyver du, spinnes det et nett du gjerne ikke kommer ut av uten ved å fortsette å lyve eller ved å tape ansikt. Lar du egoismen råde, blir du raskt venneløs osv.
Velsignelsen ved å følge Guds bud og vilje for våre liv kan ikke overvurderes, men det ser vi så sjelden. Gud skjuler ofte sine velsignelser i tilsynelatende onde ting som har den hensikt å drive oss inn til ham. Slike hendelser blir i den himmelske synsvinkel gode, fordi Gud har den beste hensikt med det som skjer; Han vil ha oss frelst hjem! Moses hadde erfart dette og derfor fikk det følger i hans liv! "Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden" Hebr 11,25
Men dessverre får synden så altfor ofte råde, og får herje med oss. Da er det godt å få gå til Herren og få legge det hele fram for Ham. Han er den som kan og vil tilgi. Han er den som kan og vil ta seg av oss på den måten bare Han kan!! Hans mål er å gi oss en evig glede framfor en kortvarig!

I dag setter vi kursen for Sørlandet. Vi er mannskoret på Fjellhaug! Jørn Åsulf skal kjøre lederbilen og jeg minibussen. Vi håper å rekke fram til kveldsmøte på Borgen i kveld før 20.00! Vi skal synge på møte der, på Birkeland, i Kristiansand, i Vågsbygd og i Drangedal i løpet av helga. Det ser ut til å bli en tur med høy stemning og rikelig tid til å slappe av. Kan komme godt med nå! Referat og bilder fra turen kommer til uka! Inntil da - have fun in the sun!

Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kjortel, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og hans øyne som en ildslue. Hans føtter var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og hans røst var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner og av hans munn gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og hans ansikt var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død. Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Joh Åp 1: 12-18

Noen ganger får du et glimt av Jesus på en slik måte at det gjør noe med deg! Harry Anderson har prøvd å uttrykke det i dette bildet kalt: " Jesu kommer med alle sine Hellige". Jeg satt på møte i kveld og hørte meg glad. Enten skal jeg få oppleve at han kommer i skyen og henter meg hjem, eller møte ham, først av alt, i Himmelen. Uansett skal jeg få se ham slik som det sto bibelversene over.

For "Min konge kommer, kongen kommer. hør basunens toner lyder. å jeg ser ham som han er. ja min konge, han kommer, frelseren kommer - min jesus henter meg hjem!"

En liten flokk sitter sammen, de er to eller 17 stykker! Praten går om likt og ulikt, mest ulikt (oss selv). "Har du hørt...?" Den gode samtalen er plutselig ikke god lenger, det spres en nyhet! En nyhet alle hadde vært tjent med ikke ble gjort kjent. Men det er noe pirrende med en nyhet, du vet noe andre ikke vet. Noe som gjør deg selv interessant når du forteller den. Nyheter fungerer som trappetrinn på den menneskelige statusstigen. Trappetrinnene svikter litt når du setter foten på de, for de består av mennesker du tråkker på for å klatre stadig høyere opp selv. Du merker den smerten disse menneskene har, først når du sprer nyheten og de uheldigvis hører deg fortelle den. Da er det som du tar noen ufrivillige steg ned på stigen, plutselig var samtalen blitt pinlig.

En ikke-kristen arbeidskollega, røff og voldsom, sa en gang til meg: "Jeg sier aldri noe om et menneske som jeg ikke kan si direkte til det mennesket!" Jeg ble skamfull der jeg satt. Irettesatt av en ikke-kristen. Han kunne si mye om andre, men han frykta ikke å si det rett til den det gjaldt. Gang på gang går jeg fra en samtale tankefull. Tenker etter hva jeg har sagt. Reprisen er ikke hyggelig å komme igjennom. Det sies i følge en amerikansk undersøkelse at vi lyver gjennomsnittelig hvert 8.minutt i en samtale. Det er beskrivelse av samtalen i forhold til løgn. Hva med sladder og baktalelse? Stygt snakk, tvilsomme poeng, fordømmende ord? Med våre ord synder vi igjen og igjen, på utallige måter. Jeg går skamfull hjem, ønsker jeg kunne ta tilbake ordene, men kjenner at det koster å tape plasser i den menneskelige statusstigen!!

"Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke lyver på vår neste, forråder ham, baktaler ham eller fører et dårlig rykte på ham, men unnskylder ham, taler vel om ham og tar alt i beste mening." Sånn skriver Luther i sin forklaring til det åttende budet i sin lille katekisme. Unnskylder ham - kjære Jesus, tilgi mine synder! Taler vel om ham - dessverre blir det så ofte rosende ord og gode ord til og om de som gir meg de samme ordene igjen... Tar alt i beste mening - jeg har en lang vei å gå i helliggjørelse! Gjerne kjenner du deg igjen? Det er ingen trøst, det hjelper ingenting at andre er likedan - det er en falsk trøst!

"Da sa jeg: Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med urene lepper, og jeg bor midt iblant et folk med urene lepper. Og mine øyne har sett kongen, Herren, hærskarenes Gud. Da fløy en av serafene bort til meg. Han hadde en glødende stein i hånden. Med en tang hadde han tatt den fra alteret. Og han rørte ved min munn med den og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper, din misgjerning er tatt bort, og din synd er sonet."(Jes 6,6f)

Takk for syndenes forlatelse, takk for at du renser i fra all synd. Lær meg å tale vel om andre, og unnskylde eller tie om det som skader min neste. La min nestes ve og vel være et avgjørende mål i mitt liv, og la ikke min neste bli ett trappetrinn på min menneskelige statusstige.

Etter flere intervjuer, flere fotoseanser, ulike mailer sendt mellom Fjellhaug Skoler og HK, fikk jeg i dagens Utsyn bekreftelsen på det jeg har ant i lengre tid: Jeg er for stygg for Utsyn!

Tilbakemeldingen etter at de første bildene av Masterklassen på Fjellhaug var tatt, var følgende: Bildene var helt tragiske! Espen Ottosen kom tilbake, gjorde et nytt forsøk og endte opp med eneste mulige utvei: Retusjering. Kommunisttiden medførte at personer man ikke ønsket historien skulle huske, ble fjernet fra bildet = retusjering! Jeg tror ikke Utsyn oppfatter meg som kommunist, men rett og slett ikke pen nok for dette bladet! Jeg tror mamma kommer til å ta dette tungt (jamfør den stolte mor til han som ble kåret til verdens peneste mann).

Selv om jeg siteres flere ganger i artikkelen, nevnes det ikke engang i bildeteksten at jeg ikke er tilstede. Personlig hadde jeg sett det som en heder med bildeteksten: Paul André Bergene Holm var ikke tilstede da bildet ble tatt. Men det ville vært en løgn, for jeg var jo der men altså ikke pen nok. Her kommer konklusjonen: Jeg har et sykt radiotryne!!

Fra tid til annen opplever vi at noen av våre kjæreste her på jord dør. Sorgen er stor, vi skal aldri mer møtes i dette livet! Det er god grunn til å flagge på halv stang, og på en slik måte markere sorgen over den som er borte fra legemet. Ekstra stor blir sorgen og fortvilelsen hvis den som dør ikke hører Jesus til! I begravelsen taler presten uansett om hvor godt dette mennesket var som nå ikke lenger er i blant oss (kunne gjerne benyttet anledningen til å tale til alle de levende som er tilstede - for en mulighet som så ofte blir stående ubrukt der). Når begravelsen er over, heises flagget til topps. Tankegangen er at nå er den troendes sjel borte fra legemet og hjemme hos Herren. Der er det jubel og glede over en sjel som er kommet hjem, og derfor kan sorgen byttes med glede også for vår del!

Stadig ber jeg til Gud om ulike ting i mitt liv, men en ting ligger sterkere på meg å be om: Min død!! Hørtes gjerne tragisk ut, men nå er det engang slik at i Guds rike blir man ikke frelst, for så å alltid være det. Frafallet ligger der som en forferdelig mulighet. Tenk å være på vei mot Himmelen, for så å falle fra. Når jeg tenker på Demas i Bibelen får jeg vondt inne i meg, det blir et rop til Gud: Frels meg. Demas fikk kjærlighet til denne verden og ble liggende etter på veien. Jeg kjenner denne kjærligheten så altfor godt i mitt hjerte. Derfor blir jeg glad når jeg hører om noen som er blitt frelst! Men hvor ille det enn høres ut, enda mere glad når jeg hører om en kristen som har fått lov til å komme hjem! Hjem til himmelen. Frykten for engang å bli stående utenfor en stengt himmeldør må alltid være i vår bevissthet, men samtidig, tenk for en dag det blir når vi får oppleve å stå INNENFOR en stengt himmeldør! Evig frelst! Tenk for en jubel!

Msn er en snedig ting. For en kort stund siden ble jeg gratulert med fire nye søsken. Vindi og Janis(bolivianer) hadde vært høyt oppe i Andesfjellene og hatt møter på en plass det ikke hadde vært møter på 3-4 år. 4 gav sitt liv til Jesus der oppe- fantastisk! Det er dessverre altfor sjelden jeg tar et slikt ord i min munn, eller skriver det, men nå gjør jeg det - HALLELUJA!! I går hadde jeg en telefonsamtale med Svend på Val, elevene kom på møter, Gud var nær og det var håp om at noen kunne bli frelst!! Undrenes tid er ikke forbi. Ofte kan vi bli mismodige, det skjer så lite! Men for Gud er ingenting umulig. Han kan og vil frelse, han som vil at alle mennesker skal bli frelst!

I høst fikk jeg selv stå foran en flokk ungdommer i videregående. Jeg stilte de noen enkle spørsmål som: Hva er det viktigste i livet ditt? Hvorfor ikke være en kristen? Hvorfor være en kristen? Hva er meningen med livet? Hva skjer etter døden? Jeg tror ikke noen av de jeg snakka med var kristne og reaksjonene på spørsmålene lot ikke vente på seg! Flokken var det reneste kaos, de nærmest freste over spørsmålene mine! Jeg kjente jeg blei helt varm innvendig! Der satt de, inderlig provoserte av noen enkle spørsmål.

Da var det ei som rakk opp handa og spurte: Vi som ikke tror, kommer vi til Helvete? Jeg kjente en "stemme" si: "Nå må du roe de ned, se hvilket kaos du har laget". Men det var ikke jeg som hadde laget kaoset, kanskje for første gang hadde denne flokken fått et møte med Gud. Jeg fant frem Bibelen og leste: "For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn." Joh 3,17f

Allikvel følte jeg at jeg ikke hadde svart på spørsmålet, selv om jeg indirekte hadde gjort det. Min bønn til Gud er at han har fått svare direkte på det spørsmålet senere. For min egen del ble det en sterk påminning fra en ikke-troende: Vi som ikke tror, vi kommer til Helvete! Svaret på spørsmålet er ja, og det beskriver en forferdelig virkelighet! De må vinnes med evangeliet, de må få høre om Jesus, i Sigdal, i Hedmark, i Nord-Norge, i Acasio, i Tingiupaya, ja over den hele jord slik at de kan få komme inn på Himmelveien og vi får noen nye søsken!

I denne hytten, som ligger ved en gruveinngang i det kjente sølvfjellet i Potosi, bor en mor med sine barn. Hennes jobb er å vokte gruveinngangen. Lønna er ussel, og jobben kan være farlig. For å spe på inntekten, har hun mulighet til å selge steiner til turister som passerer huset hennes. Jeg syntes synd på denne familien når jeg var der, jeg blei oppriktig lei meg av å se at noen kunne leve sånn. Alt som omgav huset var stein og slagg. Utsikten var flott, men det var det eneste positive. Det var ikke mulig å dyrke noe, eller livnære seg på noe annet enn den usle lønna og steinselginga...

Jeg syntes synd på de... så mye at jeg kjøpte steiner for 40 bolivianos (i underkant av 40 kroner). Det holdt kanskje liv i de noen dager... Jeg har tenkt på denne familien etterpå, da blir jeg skamfull... 40 kroners- plaster på såret som kalles dårlig samvittighet. Likegyldigheten har dessverre et altfor godt tak i mitt hjerte.

På lille julaften var jeg på jobb på Seven.Inn kom en mann i sokkelesten. Hvert våte fotavtrykk i butikken skar meg i hjerte, til slutt gikk jeg og tok på skoene slik at han i det minste kunne få arbeidssandalene mine. Men allikevel kjente jeg irritasjonen når han noen timer senere kommer tilbake med andre klær, men fremdeles med mine sandaler på føttene,uten et takkens ord! Hva er kjærlighet? Å gi noe, uten å forvente å få noe tilbake! Å bry seg, uten tanke på om det gavner meg! Å elske, til tross for at man blir møtt med forrakt! Å tjene, tjene, tjene.

Ser du en sønderknust sjel på din vei, Gå ikke kald forbi! Kanskje lot Herren ham just møte deg, Gå ham da ikke forbi! Rekk ham din hånd og gi ham et ord, la ham få føle han er din bror! Gå ei forbi! Gå ikke kald forbi!

Ser du en bror eller søster som falt, Gå ei med dom forbi! Kanskje at også for deg det gikk galt, Om du ble fristet som de. Ingen så trenger et trøstens ord, Som de for hvem det gikk galt på jord. Gå ei forbi! Gå ei med dom forbi!

Det er så mange som segner om, Venn gå dem ei forbi! Livstrette, håpløse sjeler som Synker, går du forbi. Stans, kjære venn, bøy deg kjærlig ned, Gi dem din hjelp og varmt for dem bed Til ham som ei, Som ei går en forbi! (S.boken 758)

"Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet" (Elie Wiesel)